Lov av 28. juli 1949 nr. 7 om endringer i ekteskapslovgivningen

St.vedtak 15. juli 1949. Se Ot.prp.nr. 32. Innst.O.nr.154. St.tid., forh. i Ot. s. 452-456; i Lt. s. 176-177.

[...]

VI.

I lov om personnavn av 9. februar 1923 [nr. 2] skal følgende bestemmelser lyde:

§ 4 tredje ledd.

Blir ekteskapet ved dom kjent ugyldig av en grunn som ved vigselen bare var hustruen bekjent, skal hun etter forlangende av mannen fradømmes retten til å bære hans navn. Det samme gjelder hvis ekteskapet etter forlangende av mannen blir omstøtt av en grunn som hustruen ved vigselen hadde kjennskap til eller oppløst etter en av bestemmelsene i ekteskapslovens §§ 47, 48, 49, 50, 51 eller 52. I disse tilfelle skal hun gjenoppta sitt slektsnavn som ugift.

§ 10. Bestemmelsene i §§ 8 og 9 kommer ikke til anvendelse:

1. når der meddeles bevilling til å anta et navn, som ansøkeren etter § 5 har rett til å anta uten bevilling;

2. når der meddeles bevilling til å anta et navn, som er eller har vært brukt som slektsnavn i rett oppadstigende linje på farssiden;

3. når der meddeles barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, bevilling til å anta navn som moren har erhvervet på annen måte enn ved ekteskap etter barnets fødsel;

4. når der meddeles stebarn, adoptivbarn eller pleiebarn bevilling til å anta stefarens, den adopterendes eller pleiefarens (pleiemorens) navn med dennes samtykke;

5. når der meddeles barn, hvis mor i henhold til § 4 har gjenopptatt sitt slektsnavn som ugift, og som er hos moren, bevilling til å anta morens slektsnavn med hennes samtykke;

6. når der meddeles gift kvinne bevilling til å benytte sitt slektsnavn som ugift istedenfor mannens. Bevillingen trer ut av kraft, når hustruen melder til vedkommende departement, at hun opptar mannens navn.

VII.

Denne lov trer i kraft 1. september 1949.

Saker som før lovens ikrafttreden er brakt inn for departementet, avgjøres av dette etter de hittil gjeldende regler.

Lov av 28. juli 1949 nr. 7 om endringer i ekteskapslovgivningen ble kunngjort 8. august 1949 i Norsk Lovtidend 1 nr. 28.

Teksten over er stort sett gjengitt slik den ble offentliggjort i Norsk Lovtidend Avd. 2 1949, selv om standardiseringen av endringslover slik det gjøres i Lovdata er annerledes.

Kilder

Norsk Lovtidend. 2nen avdeling. Samling av lover, resolusjoner m.m. Utgitt etter offentlig tiltak. 1949, Oslo: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, s. 411, 416-417.

(Personnavnloven av 1923 i konsolidert form)

Lov av 9. februar 1923 nr. 2 om personnavn

Kapitel I. Om efternavn

§ 1. Som efternavn kan bare brukes:

1. slektsnavn, som er lovlig erhvervet ved avstamning, ekteskap eller på annen måte; (1)

2. farsnavn, som inneholder farens eneste eller stadig brukte fornavn med en endelse, som angir avstamningen (sønn, son, sen eller for kvinner datter eller dotter);

3. navnet på en gård (bruk) eller plass, hvor vedkommende bor, såfremt gården (bruket) eller plassen eies eller brukes av ham selv eller nogen av hans foreldre eller besteforeldre.

(1) Jfr. § 16.

§ 2. Barn, hvis foreldre har inngått ekteskap med hverandre, får farens slektsnavn.

Barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, får enten farens eller morens slektsnavn. Farens slektsnavn kan ikke antas før farskapet er erkjent eller lovlig fastslått. Er barnet født før 1. januar 1916, har det ikke rett til farens navn.

Navn som far eller mor erhverver efter barnets fylte 18 år, går ikke derved over på barnet.

§ 3. Adoptivbarn får den adopterendes slektsnavn, hvis det ikke i bevillingen bestemmes, at det skal beholde sitt eget navn, eller at det skal bære begge navn i forening.

§ 2, siste ledd, får tilsvarende bestemmelse.

§ 4. Hustruen får sin manns slektsnavn, men har rett til å bruke sitt slektsnavn som ugift foran mannens navn.

Blir ekteskapet kjent ugyldig, omstøt eller opløst ved dom, eller blir ekteskapet opløst ved bevilling, kan hustruen enten beholde det navn, hun har erhvervet ved ekteskapet, eller gjenopta sitt slektsnavn som ugift.

Blir ekteskapet ved dom kjent ugyldig av en grunn som ved vigselen bare var hustruen bekjent, skal hun etter forlangende av mannen fradømmes retten til å bære hans navn. Det samme gjelder hvis ekteskapet etter forlangende av mannen blir omstøtt av en grunn som hustruen ved vigselen hadde kjennskap til eller oppløst etter en av bestemmelsene i ekteskapslovens §§ 47, 48, 49, 50, 51 eller 52. I disse tilfelle skal hun gjenoppta sitt slektsnavn som ugift. (*)

Ophevelse av det ekteskapelige samliv (separasjon)(3) gir ikke hustruen rett til å gjenopta sitt tidligere slektsnavn.

(*) § 4 tredje ledd endret ved lov av 28. juli 1949 nr. 7. Ikraftsatt 1. september 1949.

§ 5. Den, som mangler slektsnavn, har efter oppnådd 18 års alder eller med samtykke av foreldre, pleieforeldre eller verge rett til å anta som slektsnavn:

1. navnet på en gård (bruk) eller plass, som han eier, eller som nogen av hans foreldre eier, eller navnet på en gård (bruk) eller plass, som han selv eller nogen av hans foreldre bruker, såfremt bruksretten bruksretten er stiftet for levetid eller bruken har vart minst 20 år, eller

2. det farsnavn, som hans far, eller for ikke ektefødt barns vedkommende hans morfar, har brukt som efternavn.

§ 6. Har et barn ikke ved fødselen erhvervet slektsnavn, må der ved anmeldelsen om barnets fødsel antas et slektsnavn for barnet overensstemmende med § 5.

Det anmeldte slektsnavn kan av foreldre eller verge inntil barnets fylte 15 år gjennem sådan anmeldelse som nevnt i § 5, siste punktum, ombyttes med et annet av de navn, som barnet efter § 5 har rett til.

Flere søsken må ikke i medhold av denne paragraf gis forskjellige navn.

§ 7. Bevilling til å anta eller forandre slektsnavn eller til å forandre navnets skrivemåte meddeles av Kongen eller den han bemyndiger.

§ 8. Bevilling bør i almindelighet ikke gis til å anta:

1. navn med utenlandsk klang eller skrivemåte;

2. navn som hører til de mer utbredte efternavn;

3. navn som er i bruk som fornavn og som ikke efter sin oprinnelse er slektsnavn.

For umyndige gis samtykke av foreldre eller verge.

Ved anvendelsen av foranstående bestemmelser på navn, som består av flere ord, betraktes hvert enkelt av disse som et særskilt navn.

§ 10. Bestemmelsene i §§ 8 og 9 kommer ikke til anvendelse:

1. når der meddeles bevilling til å anta et navn, som ansøkeren etter § 5 har rett til å anta uten bevilling;

2. når der meddeles bevilling til å anta et navn, som er eller har vært brukt som slektsnavn i rett oppadstigende linje på farssiden;

3. når der meddeles barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, bevilling til å anta navn som moren har erhvervet på annen måte enn ved ekteskap etter barnets fødsel;

4. når der meddeles stebarn, adoptivbarn eller pleiebarn bevilling til å anta stefarens, den adopterendes eller pleiefarens (pleiemorens) navn med dennes samtykke;

5. når der meddeles barn, hvis mor i henhold til § 4 har gjenopptatt sitt slektsnavn som ugift, og som er hos moren, bevilling til å anta morens slektsnavn med hennes samtykke;

6. når der meddeles gift kvinne bevilling til å benytte sitt slektsnavn som ugift istedenfor mannens. Bevillingen trer ut av kraft, når hustruen melder til vedkommende departement, at hun opptar mannens navn.

§ 11. Forat ansøkning om navnebevilling skal kunne bevilges, må ansøkeren ha fylt 18 år eller hans foreldre, pleieforeldre eller verge ha gitt samtykke eller ha søkt på den umyndiges vegne. Er ansøkeren gift, utkreves samtykke fra ektefellen, medmindre de bærer forskjellige navn.

§ 12. Bevillingen omfatter også ansøkerens hustru samt barn, stebarn, adoptivbarn og pleiebarn under 18 år, som bærer ansøkerens navn.

§ 13. For bevillingen betales kr. 40,00. I tilfelle av uformuenhet kan bevillingen gis uten betaling.

For bevillingen betales kr. 10,00:

1. når der gis bevilling til å anta et navn, som ikke hører til de mer utbredte istedenfor et navn med sådan endelse som omhandlet i § 1 post 2;

2. når der gis bevilling til å anta et navn, som ansøkeren efter § 5, post 1, har rett til;

3. når der gis bevilling til å fornorske et navns skrivemåte.

§ 15. Den, som mener, at hans rett til et navn er krenket ved en bevilling i henhold til denne lov, må gjøre sin rett gjeldende ved søksmål innen tre år fra den dag, bevillingen blev kunngjort.

Under særegne omstendigheter kan vedkommende departement tillate at søksmål reises senere, dog ikke når der er forløpet mer enn 10 år siden bevillingen blev kunngjort.

§ 16. Hvis nogen fra før utferdigelsen av denne lov og efter sitt fylte 18. år i god tro har brukt et navn som slektsnavn i 20 år, uten at sak har vært anlagt for å få ham fradømt navnet, er dette å anse som hans rette slektsnavn. Dog skal der inntil 2 år efter denne lovs ikrafttreden være adgang til å anlegge sådan sak mot ham eller mot dem, til hvem han har overført navnet, selv om de 20 år er utløpet tidligere.

I de forannevnte 20 år medregnes den tid, hvori navnet har vært brukt av vedkommendes far og efter ham av moren eller søsken over 18 år. For enkes vedkommende medregnes også den tid, hvori navnet har vært brukt av hennes mann før ekteskapet blev inngått.

Kapitel II. Om fornavn

§ 17. Som fornavn må ikke velges:

1. navn, som må befryktes å kunne bli til byrde for den, som bærer det;

2. navn, som er i bruk som slektsnavn, og ikke efter sin oprinnelse er et fornavn.

§ 18. Ved anmeldelsen om et barns fødsel må et fornavn velges for det. Navnet kan forandres, når barnet anmeldes til dåp. Er den, som døper barnet, en annen enn den, som fører vedkommende fødselsregister, skal han uten ophold meddele denne, hvilket navn barnet har fått ved anmeldelsen til dåpen.

Nekter den som mottar anmeldelsen å godta det navn som er valgt kan saken innbringes for vedkommende departement.

§ 19. Bevilling til å forandre fornavn kan i særlige tilfelle meddeles av vedkommende departement. Bestemmelsene i § 11, første punktum, § 13, første ledd, og § 14 får tilsvarende anvendelse.

Kapitel III. Forskjellige bestemmelser

§ 20. Uten hjemmel i denne lov må ingen forandre navn eller navnets skrivemåte eller anta noget navn.

§ 21. I lov om skylddeling av 20. august 1909, § 24, tilføies som siste ledd:

Som bruksnavn må ikke i noget tilfelle velges et navn som allerede er i bruk som slektsnavn, og som ikke hører til de mer utbredte.

§ 22. Kongen eller den, han bemyndiger, kan gi de nærmere regler, som er nødvendige til gjennemførelse av denne lov.

§ 23. Kongen kan under forutsetning av gjensidighet utvide bestemmelsene i denne lov om beskyttelse av slektsnavn til også å gjelde utenlandske slektsnavn.

§ 24. Denne lov trer i kraft 1. juli 1923. Fra samme tid opheves ---

Lov av 9. februar 1923 nr. 2 om personnavn ble opphevet ved lov av 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn, som ble ikraftsatt 1. januar 1965, jf. kgl.res. av 13. november 1964 (denne ble opphevet ved lov av 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn (navneloven), ikraftsatt 1. januar 2003).

Vennligst vær oppmerksom på at redaktøren av denne hjemmesiden i sin gjengivelse av denne lovtekst ikke har tatt hensyn til ev. senere endringslover (foruten endringsloven av 1949) vedtatt i tiden frem til ny personavnlov trådte i kraft.

NB! Redaktøren av denne hjemmesiden tar ikke ansvar for ev. feil som måtte forekomme i teksten her gjengitt.

Kilder

Norsk Lovtidende, 2nen avdeling. Samling av lover, resolusjoner m.m. Utgitt efter offentlig foranstaltning. 1923, Kristiania: Grøndahl & Søns boktrykkeri, 1923, s. 30-34.

Norsk Lovtidend. 2nen avdeling. Samling av lover, resolusjoner m.m. Utgitt etter offentlig tiltak. 1949, Oslo: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, s. 411, 416-417.

Notene i teksten over er hentet fra Norsk Lovtidend 1923, mens notene merket (*) er forfattet av redaktøren.

• Personnavnloven, oppr. kunngjøring 1923

• Norsk navnelovgivning - hovedside

• Hoelseth's Genealogy Page

• The main site

• Norsk Slektshistorisk Forening

Denne siden ble sist oppdatert torsdag 1. juli 2010
(første gang publisert på siden http://www.geocities.com/dagtho/act19490728-007.html søndag den 7. januar 2001).

© 2001-2010 Dag Trygsland Hoelseth