Arbeiderbladet tirsdag 7. juni 1955 nr. 128

7. juni-vedtaket var i strid med folkeretten

Men Stortinget handlet i forfatningens ånd og i de to folks interesse

Men "best var det kan hende det gikk som det gikk". Vi er ikke alene om en handling som gjeldende rett ikke billiget. Amerikas 4. juli og Frankrikes 14. juli er ganske annerledes revolusjonære enn vår 7. juni.

Den 27. mai 1905 hadde kong Oscar, i norsk statsråd på Stockholm Slott, nektet sanksjon på loven om eget norsk konsulatvesen. Det skjedde til tross for at den norske regjering enstemmig og inntrengende hadde tilrådet sanksjon, og tross kraftig protest fra den norske statsrådsavdeling, som med statsminister Løvland i spissen i Stockholm deltok i dette historiske møte. Ja, statsrådsavdelingen gikk lenger enn å protestere. Statsministeren nektet å kontrasignere - altså medunderskrive - kongens beslutning, med den begrunnelse at der ikke sto noen ansvarlig norsk rådgiver bak beslutningen. Som statsråd Bothner uttrykte det: "Den nordmann som her vilde kontrasignere, vilde fra samme stund være uten fedreland".

Som umiddelbar følge av sanksjonsnektelsen søkte den norske regjering avskjed. Det skjedde i samme statsråd. Kong Oscar nektet på stedet å innvilge disse avskjedsansøkninger, og han ga nektelsen den noe uforsiktige begrunnelse at han ikke nå var i stand til å danne noen ny norsk regjering. Den 7. juni, da kongen fremdeles ikke hadde gjort noe forsøk på å danne ny regjering, nedla ministeriet Michelsen sine embeter. Dette er den nærmeste bakgrunn og forutsetning for Stortingets beslutning 7. juni, - denne dristige statshandling, som med ett slag frigjorde Norge fra unionen med Sverige. 7. juni-beslutningen lyder slik:

"Da statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da hans Majestet Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut af virksomhed, bemyndiger Stortinget medlemmene af det idag aftrådte statsråd til inntil videre som den norske regjering at udøve den Kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges rikes grundlov og gjeldende love, - med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge."

Den tankegang som kommer til uttrykk i 7. juni-beslutningen, er åpenbart denne:

Grunnloven kjenner ikke noen annen kongemakt enn den som kongen utøver med et statsråd ved sin side. Når kongen har stelt seg slik at han ikke lenger har noe konstitusjonelt råd, da er han ikke lenger lovlig, forfatningsmessig konge i Norge. Da får den avgåtte regjering overta styret og utøve kongens funksjoner. Men når Norge ikke lenger har statssjef sammen med Sverige, eksisterer heller ikke unionen, som først og fremst forutsetter fellesskap i statssjef. Selve unionsavtalen, riksakten av 1815, er dermed opphørt å gjelde.

Denne noe utspekulerte argumentasjon var ikke det eneste juridiske resonnementet som fra norsk side ble brukt til forsvar for unionsoppløsningen. Blant de fremtredende jurister som i tiden etter 7. juni 1905 har forsvart det norske rettsstandpunkt, har mer reelle grunner vært ført i marken. Det har vært henvist til det faktum at kong Oscar ved sin sanksjonsnektelse stilte seg imot en praktisk talt enstemmig norsk folkeopinion, mot et enstemmig Storting og at han satte seg ut over et enstemmig statsråds protest. Når han gjorde dette i en sak som denne, da op[p]trådte han bare formelt som norsk konge. I realiteten var det den svenske konge som opptrådte i denne sak. Dette var professor Morgenstiernes syn. Denne tankeslutning må formodentlig samtidig innebære at kong Oscars opptreden var både i strid med Norges statsforfatning og med folkeretten.

Det har også vært henvist til mer eller mindre ubestemte folkerettslige prinsipper, om opphør av traktater på grunn av endrede forhold og om et folks rett til å hevde sin selvstendighet. Etter disse linjer resonnerer professorene Aall og Gjelsvik i sitt verk: Die Norwegisch-Schwedische Union, som utkom i 1912. Her hevdes spesielt disse synsmåter: En traktat inngås alltid under den stilltiende forutsetning at den situasjon som gjaldt da traktaten ble inngått, ikke blir endret i vesentlig grad. Skjer det, kan en part hevde sine interesser ved ensidig å tre tilbake fra traktaten. For øvrig kan ikke noe rettsprinsipp opprettholdes, hvis det foreskriver noe som truer selve grunnlaget for statens liv. Staten har som sin første plikt å beskytte sin selvstendighet mot å bli tilintetgjort.

Professor Gjelsvik framhever så sent som i 1923 også at Sverige hadde begått traktatbrudd ved å foranledige unionskongen til å nekte Norge hva det hadde rett til etter riksakten av 1815. En liknende tankegang kom til uttrykk i en uttalelse i 1905 av den kjente engelske folkerettslærer, professor Westlake. Også de tyske professorer v. Bahr og Laband støttet Norges oppfatning.

Det offisielle svenske syn på 7. juni-beslutningen var fra første stund klart og utvetydig. Det offisielle Sverige, med den gamle kongen i spissen, så på Stortingsbeslutningen som en rettsstridig, ja, revolusjonær handling. Dette stemte sikkert også med en utbredt opinion i Sverige. I de skarpeste uttrykk fordømte kong Oscar Stortingets opptreden. Han hevdet at han hadde nektet sanksjon på konsulatsaken, fordi han mente det var til begge rikers gagn. Etter den norske grunnlov hadde han rett til å nekte sanksjon på en lov. Han anså statsministeren forpliktet til å kontrasignere kongens beslutning, selv om hele regjeringen fant å måtte protestere mot den. Og i denne lære om den norske grunnlovs kontrasignatursystem kunne kongen støtte seg til den rådende norske statsrettslige teori, slik den ble dosert ved Universitetet i Kristiania av statsrettsprofessorene Aschehoug og Morgenstierne. Stortingets opptreden fant kongen å måtte karakterisere som opprørsk og revolusjonær.

Når så lang tid som 50 år er gått siden de historiske begivenheter fant sted, er de juridiske spørsmål ikke de som det ligger nærmest å ta stilling til. Fra et historisk synspunkt er det selvsagt av den største interesse å få kjennskap til hvordan de opptredende personer faktisk mente og følte, - hvilke motiver de hadde og hvilken oppfatning - også rettslig oppfatning - de handlet ut fra. Men om historikeren i det hele vil innlate seg på å vurdere det som hendte i fortiden, er det ikke først og fremst rettsspørsmålene og det riktige svar på dem, som han vil beskjeftige seg med. Det er den politiske og den rent menneskelige vurdering som interesserer ham. Og han må nødvendigvis se på de historiske personers handlinger i lyset så vel av den historiske bakgrunn for handlingene som av de følger handlingene har fått.

Helt uten interesse er det likevel ikke å anlegge også jussens målestokk, endog i dag, 50 år etter.

Vil man gjøre det, da må man være klar over at rettsspørsmålet har både en statsrettslig og en folkerettslig side. Vi kan spørre: Var 7. juni-beslutningen overensstemmende med Norges statsforfatning? Og vi kan spørre: Var 7. juni-beslutningen forenlig med den folkerettslige unionsavtale med Sverige?

Jeg tror man må svare nei til begge disse spørsmål.

Det var ikke grunnlovsstridig av kong Oscar å nekte sanksjon på den norske lovbeslutning om eget konsulatvesen. Det er sant at hans opptreden som norsk konge her - som så ofte før - var preget av hans svenske syn. Men det betyr ikke at hans sanksjonsnektelse var grunnlovsstridig. Det var en alvorlig feil av ham å forholde seg passiv slik som han gjorde. Men det kan ikke innsees at dette kunne gi regjeringen forfatningsmessig rett til uten videre å nedlegge sine embeter og Stortinget rett til å avsette kongen. Han måtte vel, om forfatningens spilleregler skulle følges, i det minste få en frist til å bringe regjeringsforholdet i orden.

Folkerettslig kunne riksakten - som overenskomst mellom Norge og Sverige - ikke med rette bringes til opphør ved en ensidig norsk handling. Sanksjonsnektelsen kan ikke betraktes som et folkerettsbrudd av den svenske stat overfor Norge. Det var en statshandling av den norske konge, foretatt i norsk statsråd. Og det farlige folkerettslige prinsipp om opphør av traktatforpliktelser som følge av endrede forhold, kan ikke godt anvendes her. En sanksjonsnektelse som kong Oscar's den 27. mai 1905 var sikkert ikke i strid med de forutsetninger og forventninger som partene hadde for øye, da riksakten ble inngått mellom de to land i 1815.

Det kan heller ikke innse[e]s at konstitusjonelle nødrettsbetraktninger fører fram. Det lar seg vanskelig påstå at det forelå en slik nødvendighet for å gjennomføre Norges unionspolitikk straks at det kunne bli legitimt å treffe en så drastisk forføyning som å avsette landets konge. Nødretten dekker ikke grunnlovsbruddet, og den dekker heller ikke den ensidige opphevelse av Riksakten.

Nei. I lys av den strenge, positive retts regler tror jeg ikke Norges sak står sterkt.

Men det gjør den, om vi ser den i historiens lys, og anlegger de etiske og mer menneskelige vurderinger.

På Sveriges riksdag dalt det sommeren 1905 mange harde og mange hatefulle ord, mot Norge og nordmennene. Det er underlig i dag å lese for eksempel noen av uttalelsene i Sveriges første kammer. Så uendelig langt vekk det er fra svensk syn på Norge i dag. Men noe fremgår klart av de mange bitre ord: Hos mangen ledende svensk politiker den gang rådet det et syn på unionsforholdet som forklarer hvor håpløst det var for nordmennene å vinne gehør for sine krav på likeberettigelse innen unionsforholdet.

Gang på gang kommer den oppfatning til orde at Norge egentlig var et erobret land. Som en ledende konservativ politiker uttrykte det: Riksaktens ord om at den var istandbrakt ved fri overenskomst, var "en usannhet". Sverige skulle holde på Kiel-freden.

Den formelig eruptive framvekst og voldsomme blomstring i norsk kulturliv på så å si alle områder i det nittende århundre ble ikke fullt ut forstått og erkjent i Sverige. I alle fall ble det ikke forstått at hele utviklingen i Norge nødvendigvis måtte føre med seg krav om større selvstendighet og full likestilling innen unionen. For så vidt var svensk steilhet meget skyld i at bruddet måtte komme. Det framgår også av mange uttalelser på Riksdagen at bruddet ikke var uventet.

Var 7. juni-beslutningen revolusjonær? Jeg har alt sagt at beslutningen etter min oppfatning ikke hadde hjemmel i norsk statsrett og i folkeretten. Men det var iallfall ikke Stortingets hensikt å kullkaste forfatningen. Stortinget mente å handle i forfatningens ånd. Og der var stil og verdighet over Stortingets opptreden.

Var 7. juni-beslutningen til gavn eller skade for de to broderfolk på den skandinaviske halvøy?

Vel. Det lyder gjerne pretensiøst, om man vil innlate seg på å felle en "historiens dom". Men det kan i alle fall fastslås at unionen den 7. juni 1905 med ett slag ble brakt til opphør rent faktisk. Det ble aldri mer etter den dag utøvd statsmyndighet i Norge av Sveriges konge. Siden ble fellesskapet avviklet i fred. Også Sverige opphevet Riksakten. Norge ble fri et unionsforhold som etter hvert var blitt en forargelse, ja en forbannelse, i stadig flere nordmenns øyne.

For svært mange svenske var 7. juni-beslutningen en grov krenkelse av landets ære. Og beslutningen betegner det endelige nederlag for nesten hundre års svenske bestrebelser på å holde de to land tettest mulig sammen. Likevel tror jeg man også på svensk side i dag vil være klar over at Norges - som Sveriges - frihet og selvstendighet er det eneste sunne, ja det eneste mulige grunnlag for et varmt vennskap og et allsidig samarbeid mellom de to folk, slik vi har det i dag.

Man har også stilt dette spørsmål: Kunne Norges skjebne i den annen verdenskrig ha blitt en annen, om unionen med Sverige hadde bestått? Man kan for den saks skyld like godt spørre: Kunne Norges - og Sveriges - skjebne i den første verdenskrig blitt en annen, om vi hadde hatt unionen?

Svaret på slike spørsmål kan bare bero på løs gjetning. Det lønner seg neppe å prøve. Jeg tror vi får si: "Best var det kan hende det gikk som det gikk".

Vi norske har grunn til å feire dagen. la gå at vi da feirer minnet om en handling, som den gjeldende rett ikke billiget. Slikt er vi ikke alene om.

Amerikanernes 4. juli og franskmennenes 14. juli er ganske annerledes revolusjonære enn både 17. mai og 7. juni. Vi kan med vår stolthet i behold feire dagen den 7. juni 1905, som den frigjøringsdag den var.

Dette er det foredrag rektor Castberg holdt i Norsk Rikskringkasting i går kveld.

© 1955 Arbeiderbladet. Gjengitt med tillatelse av Dagsavisen.

Kommentarer

Etter at Norge gjennom folkeavstemningen 13. august 1905 hadde gjort det ettertrykkelig klart at man ønsket å løsrive seg fra unionen, kom man gjennom forhandlinger i Karlstad frem til enighet om avviklingen. Karlstadoverenskomsten ble undertegnet 26. oktober 1905, Kong Oscar abdiserte samme dag og unionen ble derved formelt oppløst.

Frede Castberg (1893-1977) var professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo med stats- og folkerett som hovedfelt. Hans far, Johan Castberg (1862-1926), var som stortingsrepresentant en sentral politisk aktør i 1905 og satt siden i flere regjeringer.

Pekere

• Unionen melleom Sverige og Norge 1814-1905. Artikler

• Hovedsiden

Denne siden ble sist oppdatert torsdag 8. juli 2010
(publisert første gang på siden http://www.geocities.com/dagtho/castberg1955.html mandag 29. desember 2003).

© 2003-2010 Dag Trygsland Hoelseth